Under har jeg skrevet litt om min historie som gründer, spesielt fra de siste årene, da ting begynte å forandre seg for meg. Refleksjonen min handler om tanker og følelser vi ofte velger å ikke lytte til, om ubehaget ved endring og om jobben det krever å virkelig lytte til seg selv. Viktigheten av å ta nye modige valg og gå videre.
Jeg er stolt over gründer reisen min. Jeg er stolt over BasisBall, som jeg har skapt og utviklet sammen med Siri Linn Haugen. Vi var et godt gründer team. Utfylte hverandre på så mange måter. BasisBall ble den store lidenskapen fordi den skaper bevegelsesglede og tar folkehelsen på alvor. Det er et treningskonsept som setter fokus på verdien av grunnleggende bevegelsesmønstre. Det er basistrening for alle. Vi skreddersyr funksjonell basistrening og bruker en moderne medisinball i alle øvelsene. BasisBall skulle bli den nye folkesporten.
Vi jobbet knallhardt og klarte å stable selskapet på bena og gjøre oss bemerket i et krevende marked. Det var gøy, heftig og utfordrende. Jeg fikk brukt kreativiteten og skaperen i meg, det elsker jeg. Vi fikk gründerpriser, ble inkubatorbedrift og hadde Innovasjon Norge med på laget i etablererfasen. Vi var heldige og flinke. Det var på mange måter drømmen, men det kostet også. Vi gikk ofte på trynet og gjorde mye feil. Det var en berg og dalbane mentalt. Det må man lære seg å stå i. Så gjelder det å aldri miste troen. Det gjorde vi heller aldri.
Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd og ble alenemor i etablererfasen. Drømmen om den gode, trygge kjernefamilien jeg selv hadde opplevd som barn brast. Jeg hadde stor skyldfølelse og var i sorg lenge over dette. Jeg savnet mamma noe helt ekstremt i denne perioden. Hun døde av kreft før jeg fikk barn. Den store sorgen over tapet av mamma kom tilbake som en flodbølge. Men jeg vet at hun hadde elsket at jeg var gründer.
Som gründer og alenemor, hadde jeg kniven på strupen økonomisk til enhver tid. Jeg levde i en konstant tilstand med frykt og usikkerhet i mange år. For meg selv, for barna mine, for selskapet, for fremtiden. Men likevel så ville jeg dette. Jeg var dedikert. Det var ekte lidenskap. Ønsket om å gjøre en forskjell og skape et treningskonsept med bakgrunn i mitt fagområde overgikk alt. Sjelden eller aldri har jeg følt på en slik enorm motivasjon og kraft til å få til noe. Vi møtte så utrolig mange fantastiske mennesker på vår vei. Vi lærte så mye, inspirerte og delte vår lidenskap med mennesker over hele landet. Jeg er så takknemlig og stolt over alt vi fikk til. En reise jeg aldri ville vært foruten.
Men så, etter 7 år begynte jeg å kjenne på en dalende motivasjon. Jeg har vært umotivert før, tro meg, men dette var annerledes. “Hvorfor skjer dette, tenkte jeg? Jeg har jo skapt dette, det er “babyen” min, det er faget mitt, det er dette jeg brenner for”. Jeg husker klokkeklart at en av mine gode mentorer i gründerlivet sa til meg. “Du må aldri miste driven og engasjementet ditt Silje, den er helt unik”. “Kjenner du på de følelsene over lengre tid er du i trøbbel. Finn ut hvorfor det er slik og gjør noe med det”.
Men likevel så skjer det du aldri tenker skal skje. Sakte men sikkert “forsvant” jeg i mitt eget selskap. Du vet følelsen når hele hele kroppen din visner og du føler at du ikke kan en dritt. En jævlig følelse! Den sniker seg innpå og kan spise deg opp. Dagene, månedene og kanskje til og med årene går og du løper rundt for å få endene til å møtes. Du har ikke tid til å stoppe opp, eller til å kjenne etter. Du føler deg ensom og usynlig. Jeg visste heller ikke hvilke følelser og tanker jeg skulle gripe fatt i når motivasjonen forsvant. Jeg bare kjente på ubehaget og fikk dårlig samvittighet. Dessuten hadde jeg den stemmen i hodet som fortalte meg at jeg “måtte jobbe på”. “Det er kun hardt arbeid som teller”. Det sier vi alt for ofte. Der tar vi grundig feil! Jeg forsto ikke alvoret av å ikke lytte til meg selv, før det var gått for langt. Stoppet ikke opp i tide, tok ikke signalene på alvor. Jobbet bare på videre, i håp om at det skulle forsvinne. Det gjør det ikke!
Etterhvert fant jeg ut at det som gjorde at motivasjonen var så lav, var at arbeidsoppgavene mine hadde endret seg. Fokus hadde endret seg fra utvikling til drift slik det ofte gjør i gründerbedrifter. Jeg følte jeg løp rundt i et hamsterhjul og slukket branner og drev med ting jeg ikke var god på. Jeg var konstant i underskudd. Jeg jobbet for mye alene og måtte smile som en sol til omgivelsene. Det føltes så feil å ta på seg den masken. Det kostet. Jeg hadde også en annen dominerende tanke i hodet mitt som sa at “jeg måtte ta meg sammen, for jeg er den stayeren som aldri gir seg”. Den stemmen har hjulpet meg mange ganger, men ikke nå. Det ble en vond sirkel.
Etter flere år med mange tanker, følelser og spørsmål, bestemte jeg meg for å ta steget ut av selskapet. Magefølelsen hadde fortalt meg dette lenge, men hodet hang ikke med, og så gjorde det så vondt i hjertet. Det var sorg. Jeg klarte ikke slippe taket. For å komme meg videre måtte jeg begynne å stille meg de spørsmålene man aldri ellers har tid til å tenke over. Jeg måtte grave, lytte, tenke, føle og prøve å sette ord på det. I starten fant jeg ingen ord, ingen svar, forsto ikke hvor det kom fra, men jeg fortsatte å grave. Jeg ville finne svar. Og svaret er der, men det koster å gå i dybden på slike spørsmål. Det var vondt, men jeg lærte utrolig mye av den prosessen.
Jeg måtte finne verdiene og visjonen min igjen. Hvem er jeg, hva vil jeg, hva er viktig for meg? Du vet de spørsmålene som er veldig klønete, abstrakte og vanskelige. Kanskje noen til og med synes det er bortkastet arbeid. Men jeg har lært meg det er noe av det viktigste arbeidet du kan gjøre for deg selv. Du vet kanskje verdiene til arbeidsplassen din, men vet du dine egne? Og vet du hvordan du jobber etter dem? Man tror kanskje man vet dette når man er blitt voksen, men dette er en evig prosess. Verdiene dine kan forandre seg og det kreves trening å finne dem og å leve etter dem.
Det var på en fjelltur det virkelig gikk opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. Mine personlige verdier fikk ikke lenger næring gjennom det arbeidet jeg endte opp med å gjøre i selskapet. Det var ingen sin feil, men jeg var på feil plass nå. Alt var forandret og jeg måtte gjøre noe annet. Det var en vond, men viktig erkjennelse. På toppen av fjellet sto jeg, tårene trillet. Jeg visste at jeg måtte slippe taket.
Valget var utrolig vanskelig fordi hele følelsesregisteret mitt var lagt ned i dette prosjektet. Hode mitt ville ikke, men jeg visste det var viktig og riktig langt inne i hjertet. Jeg ønsket å løfte blikket mot nye utfordringer igjen. I denne prosessen har jeg lært meg nok engang at jeg har enorm drive for utvikling og for å jobbe mot nye mål. Jeg kan jobbe mye og hardt, men jeg har lært meg at hardt arbeid er ikke alt. Hvordan du jobber for det du vil oppnå er også helt avgjørende. Ihvertfall for meg. Og selv om du tror det er drømmen, så kan drømmen også endre seg. Det har den gjort for meg mange ganger. Jeg vet nå mer enn noen gang at jeg skal lytte mer til hjertet mitt. Å være bevisst på de små tingene har fått en ny dimensjon.
Så vil jeg ha det gøy på veien. Jeg har fått et nytt favoritt sitat: “Er det gøy, er det lett selv om det er vanskelig”. Det vil jeg leve etter. Selv om jeg er voksen så vil jeg aldri slutte å leke. Det gjør vi voksne alt for tidlig. Nei! Jeg vil leke og ha det gøy, selv om det er vanskelig. At det er vanskelig er en viktig del av alle prosesser hvis du vil oppnå noe mer, det vet vi alle. Paradokset er at vi likevel ofte velger å unngå det vanskelige. Vi skal streve litt- og noen ganger mye. Prosessen er ofte like viktig som målet. Det er så lett å glemme. Jeg blir stadig forundret over hvor mye jeg fortsatt vil, det stopper liksom aldri opp. Jeg tror det er bra. Jeg har fortsatt så mye å lære- og så mye jeg vil lære fra meg. Denne prosessen fikk meg inn på et nytt og spennende spor………
“If we don’t change we don’t grow. If we don’t grow we aren’t really living”
Gail Sheehy
