Vi streber etter lykke og måloppnåelse som synlige bevis på at vi er noe. Det å fremstå som flink og vellykket er blitt viktigere enn å faktisk være det. Og mens vi løper rundt i hamsterhjulet og jakter på resultatene, anerkjennelsen og den beste utgaven av seg selv, blir vi kortpustet, oppjaget og føler oss utilstrekkelig. Det gode liv er ikke til å spøke med, det er blitt blodig alvor.
Det er bare til å jobbe på, for det er dette vi legger opp til. Det er nærmest umulig å komme seg unna. Kampen om å bli lagt merke til, være flink, prestere og skille seg ut er blitt så tøff at stadig flere opplever at de er usynlige. Og å være usynlig er det ultimate beviset på at man ikke har lykkes. Vi henger i strikken og klarer ikke å leve opp til verken egne eller andres standarder. Dette fremkaller for veldig mange dyp skam, mye stress og en kronisk følelse av å aldri føle seg god nok. Men å innrømme at man føler seg mislykket, sitter langt inne for de fleste av oss. Så flykter man heller inn i en livsløgn og prøver febrilsk å overbevise seg selv og alle andre om at det “går fint”. Den man først og fremst ødelegger for da, – er seg selv.
“Du kan bli det du vil, bare du vil det nok”, liker vi å tro. Men kan man det? For hvis drømmen er å få anerkjennelse, være synlig, stikke seg ut og bli lagt merke til, ja, så er det bare ytterst få som vil oppnå den drømmen. De aller fleste vil bli skuffet. “Gå dine egne veier og ikke bry deg om hva alle andre mener” roper vi gjerne høyt. Selv om intensjonen er god, ligger det en kraftig dobbeltmoral i slike utsagn. For er det noe vi mennesker bryr oss om, så er det nettopp hva andre mener om oss. Det å ha identitet har alltid handlet om å være noen i andres øyne. I dagens samfunn settes metaforer som suksess, effektivitet og utvikling opp som et identitetsideal. Dermed individualiseres risikoen for å oppleve personlige nederlag og skam hvis man ikke lykkes.
Vi vet at dagens unge kjenner på et stort press for å lykkes i livet. Vi vet også at vedvarende press kan føre til økt stress og dårlig mental helse. Og nettopp mental helse har kanskje aldri stått høyere på dagsorden. Det blir hevdet at psykiske helseutfordringer vil være blant de største utfordringene i det globale samfunnet innen 2030. Forskning viser at halvparten av norske studenter sliter psykisk. Stress, angst og depresjoner ser ut til å øke i alle aldersgrupper.
Det finnes mange grunner og svar på hvorfor det er blitt slik. Det er vanskelig å peke på enkeltårsaker, men når krav, tempo og prestasjoner er blitt vår standard, er det ikke rart at det forplanter seg følelser av ufullkommenhet hos individene. Hele samfunnet er gjennomsyret av dette, med økt globalisering og økonomisk markedstenkning i spissen. Paradoksalt nok kan drivet etter det man tror er løsningen på det gode liv, fort ende opp med å påvirke den mentale helsen negativt på mange måter. Individets krav og evne til kontroll øker i takt med utviklingen, og i skyggen ender vårt eget menneskeverd opp med å bli mer og mer betinget av hvordan man presterer som enkeltindivider. Legger vi opp til en oppskrift der vedvarende stress og en kronisk følelse av ikke å strekke til skal være det vi kjenner mest på?
Vi skal være på vakt for en slik utvikling, hvis evnen til disiplin og individfokus blir styrende for vår suksess. For med et slikt samfunnsdiagnostisk utgangpunkt, øker også faren for at ansvaret blir liggende igjen på den enkeltes skuldre og at man selv blir ansvarlig for sin egen vellykkethet. I så fall blir man også da ansvarlig for sin egen utilstrekkelighet. Dette kan svekke individets tro på seg selv og begrense dens muligheter for utvikling.
Det blir derfor viktig å vurdere og evaluere seg selv i denne komplekse verden. Tørre å stille de kritiske spørsmålene og ikke automatiske alltid følge spillereglene styrt av systemet rundt. Også dette vil kreve et selvregulert individ, som evner å reflektere over sine egne og andres handlinger, slik at man alltid kan lære mer. Vi må ikke glemme at selvrealisering alltid har vært eksistensielt anliggende for mennesket, -det ligger helt naturlig for oss. Ønsket om å bli god kan like gjerne handle om en nysgjerrighet på hva som bor i deg. En innstilling og en tro på at noe er mulig. Et ønske om å gjøre en forskjell. For det vi leter etter, det finner vi. Eller for å si det på en annen måte. Vi blir det vi tror på. Og nettopp tro kan ta oss langt, hvis vi bare er villig til å prøve. Det er ikke fordi ting er vanskelig at vi ikke prøver dem, men fordi vi ikke prøver dem at de blir vanskelige.
Likevel er det ingen tvil om at fellesskapet har kommet i skyggen av selvdyrkelsen. Det kan nesten virke som at vi har glemt at det er gjennom relasjoner med andre mennesker vi danner selvstendige meninger og oppdager hvem vi egentlig er. Betydningen av anerkjennelse og sosial støtte skal man ikke kimse av. All menneskelig utvikling skjer i en vekselvirkning med hverandre og omgivelsene. Vi har alle et grunnleggende behov for anerkjennelse, å bli sett – av flokken – og det er oss. Det er et overlevelsesinstinkt som ligger dypt forankret i våre biologiske røtter. Men hvis vi legger opp til at tilværelsen vår skal handle om å fikse det selv og om å hele tiden være noe i andres øyne. Ja, så er det ikke rart at mange føler seg mislykket i kampen om den anerkjennelsen.
Det finnes ikke én oppskrift på å lykkes. Vi vil forskjellige ting og de aller fleste gjør så godt de kan. Vi trenger ikke bevise at vi er noe hele tiden. Vi blir ikke lykkeligere av det. Det er uansett i prosessen man tilbringer det meste av tiden sin. Der all læringen skjer. Der vi er dårlig før vi blir god. Der vi går på trynet før vi reiser oss igjen. Der vi gjør mange feil. Det er denne delen av reisen vi må lære å verdsette – klare å stå i, uten at man trenger å tape ansikt av den grunn.
For på sidelinjen må vi alle stå å heie, klar for å rekke ut en hånd når noen snubler. For da slipper også stresset og den destruktive skammen taket i oss. Så må vi le litt av det, slippe til humoren og aksepten for alle feilene vi gjør. Ja, for da kommer troen, gleden og lysten til å prøve igjen……..
Referanser:
Bakken, A. (2018 ). Ungdata Nasjonale resultater (NOVA Rapport 8/18). NOVA.
Bakken, A., Sletten, M. & Eriksen, M. E. (2018). Generasjon prestasjon? Ungdoms opplevelse av press og stress (2-2018). Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning.
Eriksen, I. M., Sletten, M., Bakken, A. & Soest, T. V. (2017). Stress og press blandt ungdom: Erfaringer, årsaker og utbredelse av helseplager. (NOVA Rapport 6/17).
Grøtan, K., Sund, E. R., & Bjerkeset, O. (2019). Mental health, academic self-efficacy and study progress among college students–The SHoT study, Norway. Frontiers in psychology, 10, 45.
Knapstad, M., Sivertsen, B., Knudsen, A. K., Smith, O. R. F., Aarø, L. E., Lønning, K. J., & Skogen, J. C. (2021). Trends in self-reported psychological distress among college and university students from 2010 to 2018. Psychological medicine, 51(3), 470-478.
Krüger, T. & Trippestad, T. A. (2003). Regjering av utdanning: Kulturkapitalismen og det veltempererte selvet. I I. B. Neumann, O. J. Sending & g. Makt- og (Red.), Regjering i Norge (s. 176-193). Oslo: Pax.
Madsen, O. J. (2014). «Det er innover vi må gå» : en kulturpsykologisk studie av selvhjelp. Oslo: Universitetsforl.
Madsen, O. J. (2020). Livsmestring på timeplanen : rett medisin for elevene? Oslo: Spartacus.
Melsom, K. (2017). Den fordømte friheten: et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Gyldendal.
World Health Organisation. Mental health: a state of well-being. Geneva. 2019. https://www.who.int/features/factfiles/mental_health/en/. Accessed 1 June 2019.