De siste tiårene har vi sett en økning i selvrapportering av høye stressnivå, særlig blant unge. Den rapporterte økningen har ført til en voksende interesse og oppmerksomhet for mentale helseplager. Stress er en viktig ingrediens i forståelsen av mentale helseplager. Når stressnivået blir for høyt eller varer over lang tid, kan det ha negative innvirkninger både på vår fysiske og mentale helse. Mange studier har vist en sammenheng mellom langvarig eller alvorlig stress og økt risiko for depresjon, angst, utmattelse og andre mentale plager. Disse sammenhengene er komplekse, og de individuelle forskjellene er store.
Parallelt som vi ser en økning i selvrapporterte nivåer av både stress og mentale helseplager, har befolkningen heller aldri hatt det bedre rent objektivt sett. Vi har aldri før vært vitne til så gode levekår, så omfattende og varierte utdanningstilbud, eller et så stort mangfold av jobbmuligheter. Vi har med andre ord aldri hatt så mange muligheter og ressurser tilgjengelig som det vi opplever i dag. Likevel vedvarer bekymringene omkring stress og mentale helseplager i samfunnet. Det kan nesten virke som vi opplever mer stress og mentale helseplager enn noensinne. Hvorfor er det slik? Det er viktig å prøve å forstå og adressere disse utfordringene. Det finnes ikke et enkelt svar på dette, det er meget komplekst og multifaktorielt. Men noen hovedtrekk vi kan se på som potensielt viktige i forståelsen av denne utviklingen.
Den store økningen i oppmerksomheten og interessen rundt stress og mentale helseplager har resultert i en betydelig økning i diskusjoner om emnet, både i media og blant folk generelt. Samtidig har det vært en økning i forskningen på dette feltet, noe som har bidratt til en dypere forståelse av de komplekse sammenhengene. Parallelt har det blitt en mer åpen og aksepterende holdning blant folk knyttet til tematikken. Økt bevissthet bidrar til økt kunnskap og forståelse, noe som igjen kan bidra til redusert stigma og at flere kan få hjelp. Ved å fremme åpenhet, spre kunnskap og drive forskning, har vi sett en positiv utvikling i hvordan vi forholder oss til disse viktige temaene. Dette kan igjen bidra til et samfunn som er mer bevisst, støttende og inkluderende.
Samtidig er det viktig å være klar over at et økt fokus skaper stor gjenkjennelseseffekt, som igjen kan føre til en økt grad av selvmonitorering og en hypersensitivitet overfor kroppslige eller emosjonelle signaler. Iblant kan det nesten virke som at ethvert ubehag eller negativt kroppslig signal betyr at det må være noe gale med oss. Baksiden av dette er at det kan føre til overdrivelse og en konstant bekymring. Hvis muntlige termer om stress, angst og depresjoner flyter ukritisk rundt oss i dagligspråket uten at vi stiller spørsmålstegn ved det, kan det bli problematisk. Hvis dette blir normalen kan det utvikle seg til det man kan kalle en slags terapeutisk kultur, utelukkende på bakgrunn av hvordan vi snakker om ting. Det er meget uheldig, for da prater vi oss fort inn i et “sykdomsspråk” som kan slå helt feil ut.
Det er også en pågående debatt blant forskere og eksperter om hvorvidt det faktisk har vært en økning i forekomsten av stress og mentale helseplager de siste tiårene, eller om det er økt oppmerksomhet og bedre rapportering som har ført til økt registrering av disse plagene. Et vesentlig poeng når vi ser nærmere på den rapporterte økningen av stress og mentale helseplager, er at disse dataene stort sett kommer fra selvrapportering. Rent metodisk blir det viktig å forklare. Hvis man for eksempel ber klienter om å selvrapportere, så vil flere komme ut som deprimerte enn hvis de gjennomgår en klinisk undersøkelse hos en psykolog eller lege. De fleste selvrapporteringsskjemaer fanger ikke opp kliniske kriterier for eksempelvis depresjon eller depressive lidelser. Her er det umiddelbart en vesentlig feilmargin som slår inn. Satt på spissen så kan man gjennom spørreskjema i den generelle befolkningen i prinsippet ende opp med å diagnostisere seg selv. Dermed blir presisjonsnivået upresist, noe som gjør det vanskelig å si at det faktisk er slik. Disse selvrapporteringsskjemaene har i tillegg store variasjoner i seg. De har store metodiske forskjeller og spørsmålene er ofte stilt slik at det legges opp til at for eksempel stress utelukkende er negativt og noe som bør unngås. Dermed forsterkes kulturen og normen at stress og andre mentale helseplager er et absolutt onde. I tillegg har diagnostiske kriterier for mentale helseplager endret seg over tid, noe som kan påvirke forekomsten av registrerte tilfeller. Med en bredere definisjon og en større forståelse av ulike symptomer og lidelser kan også flere tilfeller bli identifisert og rapportert.
Samtidig kan man også lure på om vi har blitt et samfunn som har fått en lavere toleranse for ubehag, plage og krenkelse. Som samfunn er vi blitt mer orientert mer mot enkeltindividets sårbarhet, som umiddelbart kan tolkes som et gode, men som på den andre siden også kan gjøre at vi får større aksept for manglende motstandsdyktighet. Et overfokus på denne siden av skalaen kan medføre en økt risiko for at folk identifiserer seg for mye med sine utfordringer og plager, som fort kan bli begrensende og hindre muligheter for å utvikle gode mestringsevner. Det er viktig å unngå å fremme en kultur der manglende motstandsdyktighet blir glorifisert eller sett på som uunngåelig. Å oppleve mye stress og mentale helseplager er en normal del av menneskelig opplevelse av belastning. For de fleste vil disse plagene være forbigående, men det betyr likevel ikke at de ikke er virkelige eller betydningsfulle for dem som opplever dem eller at vi bør akseptere dem som uunngåelige eller ubehandlede.
Det moderne samfunnet har i tillegg gjennomgått betydelige endringer de siste tiårene, inkludert økonomiske, teknologiske og sosiale endringer. Mange mennesker føler seg stadig mer presset til å oppnå suksess, enten det er på arbeidsplassen, i utdanningen eller i deres personlige liv. Dette presset kan skyldes flere faktorer, inkludert økt konkurranse, globale arbeidsmarkeder og høyere forventninger til individuell ytelse. Dette er også viktige faktorer som kan skape en konstant følelse av stress og press, og kan påvirke vår mentale helse negativt. Samtidig har sosiale medier og andre digitale verktøy blitt en integrert del av vår daglige rutine. Vi er stadig tilgjengelige gjennom smarttelefoner og sosiale medieplattformer, og dette skaper forventninger om å være konstant oppdatert og tilgjengelig. Dette kan føre til en følelse av å være overveldet, manglende grenser mellom arbeid og privatliv, og en reduksjon i vår evne til å koble av og slappe av. Det er ingen tvil om at alle disse endringene har ført til nye stressfaktorer som kan påvirke menneskers mentale helse i negativ favør. Vi trenger dog mer forskning for å forstå disse samfunnsendringene og hvordan det egentlig påvirker oss.
Det er ingen «one-size-fits-all» tilnærming til stress og mentale helseplager. Det er viktig å huske at stress er en individuell opplevelse, og at det ikke finnes en enkelt løsning som passer for alle. På individnivå er kanskje det aller viktigste er å være oppmerksom på og lytte til kroppens signaler. Kroppen har en bemerkelsesverdig evne til å kommunisere sine behov og sine begrensninger. Når den opplever for mye stress, sender den ofte tydelige indikasjoner på dette. Kroppens signaler er en påminnelse om å stoppe opp og ta vare på seg selv og egen helse. Husk, det er ikke stresset i seg selv som gjør oss syke, men heller styrken og varigheten av stresset. Det krever tiltak og innsats på både individ og samfunnsnivå om vi skal klare å bidra til å redusere stressets negative innvirkning. For selv om stress rammer individuelt, har vi alle et felles ansvar. Gjennom økt kunnskap, støtte og forståelse for våre ulikheter, kan man i felleskap skape og bidra til et sunnere og mer balansert samfunn som fremmer god mental helse og god stressmestring for alle.