Om å være ny PhD stipendiat.
De første seks-syv månedene har vært tøffe. Jeg har følt meg usikker og redd. Hatt tankekjør og sovet dårlig. Jeg har kastet meg inn i et helt nytt landskap. Kommer jeg til å lande på begge bena? Det var og er fremdeles uoversiktlig og overveldende. Å gå fra å være gründer til PhD-stipendiat har vært en større overgang enn jeg trodde den ville bli. To helt forskjellige verdener. Jeg har følt meg «fanget», som i en firkantet boks eller et system på et vis. Mister jeg friheten min nå?
Jeg prøvde å gjøre meg kjent med det nye systemet som jeg nå skulle være en del av. Det var og fremdeles er mye å sette seg inn i. Hele høsten satt jeg og jobbet med prosjektoppgaven for PhD´en som skulle godkjennes av fagkomite. Jeg skulle ha undervisning for bachelorstudenter og jeg skulle skrive tre eksamens artikler; én i danning, én i vitenskapsteori og én i metode. Hvor kjedelig er ikke det, spurte jeg meg selv! Jeg vil ut, jeg vil ut og leke, jeg vil være fri. Jeg vil drive med ting jeg kan. Jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg følte meg dum og forsto ikke hvordan jeg skulle få dette til. Jeg skjønte vel egentlig ikke hvor mye jeg hadde lært og faktisk kunne selv også, før både prosjektbeskrivelse og eksamens artiklene var levert. Det var hverken lett eller gøy. Det var aller mest ubehagelig, likevel en viktig liten milepæl i et krevende løp.
Her kommer disiplinen min til nytte, tenkte jeg. Jeg vet jeg har evnen til å stå på og jobbe disiplinert hvis jeg vil noe. Den følelsen kjenner jeg igjen både som idrettsutøver og fra gründerlivet. Jeg vet at de små skrittene mine betyr mye. Det er de som får meg videre – hver gang. Jeg tar en dag av gangen og klarer å stå i det ubehagelige, det er en av mine styrker. Hvorfor er det så viktig for meg å ta en PhD, måtte jeg spørre meg selv om igjen. Hvorfor kan jeg ikke drive med ting jeg kan bedre enn dette og ha det litt mer behagelig? Svaret kommer heldigvis fort: Å skape, å utvikle og lære nye ting er sterke verdier hos meg- det er en stor drivkraft i alt jeg gjør. Jeg har et ønske om kunnskapsutvikling for min egen del og jeg ønsker å spre den kunnskapen videre til mennesker rundt meg. Jeg vil bidra, dele og inspirere. Det holder meg levende.
Frykten har likevel vært en stor trigger denne perioden. Frykten for å feile, frykten for ubehaget, frykten for å ikke passe inn, frykten for alt jeg ikke kan og alt som må læres. Slike tanker og følelser er begrensende og hemmende, paralyserende innimellom, men det er en slags drivkraft i alt ubehaget. Jeg har heldigvis lært meg å observere og kjenne på min egen frykt. Jeg skyver ikke frykten bort. Jeg identifiserer den, føler den i hele kroppen og jobber meg gjennom den. Jeg bruker den som energi. På den måten tar jeg kontrollen og styrken min tilbake.
Behovet for frihet dukket også opp som et viktig behov. Det er faktisk helt avgjørende for en kreativ og leken sjel som meg. Kanskje jeg ikke er en typisk akademiker, men hvem har sagt at jeg må være det? Et “friskt pust” husker jeg at jeg sa på intervjuet. Det er det jeg vil være. Jeg vil også gjøre dette PhD arbeidet på min måte. Å jobbe hardt vet jeg er er del av det hele. Jeg tror likevel at det er måten man arbeider på, det kommer an på. Jeg tror ikke på å jobbe seg ihjel. Men jeg ser at man fort kan ende opp slik, med uendelige kunnskapsmengder som skal læres, prosseseres og publiseres. Det krever mye- og det er lett å miste seg selv i slike prosesser. Jeg hører så alt for mange eksempler på det. Jeg tror heller ikke på hverken makt, posisjonering eller prestisje. Naivt vil kanskje noen si, men jeg tror på å jobbe og være engasjert i noe jeg brenner for, med integritet og en genuin tro på at jeg kan gjøre en forskjell- for meg selv og for folk rundt meg.
Så hvordan kan jeg være mer fri? Hvordan kan jeg forme min hverdag i mitt PhD løp – og ikke la det akademiske systemet bli en begrensning for meg? Jeg tror det handler mye om at jeg må tørre å være meg selv og ikke tenke at jeg skal passe inn en slags akademisk mal. Jeg merker den tanken lett kan slå meg, men jeg er ikke interessert i å prøve å være noe jeg ikke er. Jeg vil være meg selv. Jeg vil være fri – fri til å være Silje med alle mine feil og mangler. Jeg vil være fri – fri til å være Silje med all min energi og lidenskap. Jeg vil være Silje med hele mitt hjerte. Det er da jeg kan bidra – da blir jeg fri.
– Silje