I all stresshåndtering er det essensielt at vi klarer å forholde oss til det som er - akkurat nå - uten at tankekjøret eller aktiveringen tar overhånd. Det handler i enkel forstand om å beholde roen. I møte med distraksjoner og kontinuerlige forstyrrelser kan pusten kan gi deg tilgang på et stille rom i seg selv, uavhengig av hvor du befinner deg og hva som foregår rundt deg. Gjennom pusten kan du koble deg på øyeblikket og re-sette deg selv både fysisk og mentalt.
Et forskningsfelt i vekst, er den positive innvirkningen fysisk aktivitet kan ha på vår mentale helse. Det er klare indikasjoner på at høyt opplevd stressnivå ofte blir assosiert med negativ helseatferd som blant annet mangel på fysisk aktivitet. Fysisk aktive personer antas å være mer robust og motstandsdyktig mot de negative konsekvensene stress.
Vi streber etter lykke og måloppnåelse som synlige bevis på at vi er noe. Det å fremstå som flink og vellykket er blitt viktigere enn å faktisk være det. Og mens vi løper rundt i hamsterhjulet og jakter på resultatene, anerkjennelsen og den beste utgaven av seg selv, blir vi kortpustet, oppjaget og føler oss utilstrekkelig. Det gode liv er ikke til å spøke med, det er blitt blodig alvor.
Lag dine egne gode mentale vaner og bruk din indre dialog til din egen fordel i det nye året. For kanskje er det slik - at de viktigste samtalene vi har, er nettopp de vi har med oss selv.
Mange tenker på stress som utelukkende negativt og drømmer om et stressfritt liv. Det vi derimot snakker for lite om hvor naturlig og viktig stress er.
Mange tror det er en form for egoisme og selvskryt å si at man er god på noe. Den tankegangen ligger som et usynlig hinder for mange av oss. Janteloven har aldri vært bra for noen, men likevel gir vi den mer makt enn vi kanskje er klar over.
Vi er vitne til en utvikling der det er blitt vanlig å snakke om å være stresset uten å måtte avsløre årsakene til stresset. Men stress i seg selv er ikke et problem. Det muligens tankesettet vårt som er problemet?
Jeg har følt meg usikker og redd. Hatt tankekjør og sovet dårlig. Jeg har kastet meg inn i et helt nytt landskap. Kommer jeg til å lande på begge bena? Å gå fra å være gründer til PhD-stipendiat har vært en større overgang enn jeg trodde den ville bli.
Hva tenker du når du hører ordet suksess og hva er å lykkes for deg? Er det slik at våre standarder for hva vi verdsetter som suksess utelukkende handler om hva vi oppnår?
Vi har behov for å føle at vi håndterer utfordringene våre. Men er det blitt slik at vi må føle mestring på alt vi gjør for å ha det bra i livet, i fare for å miste troen på oss selv?
